Upcoming exhibition at Visningsrom Messen
22. mai – 12. jun 2021
TEGN, TEGNING, TERRENG II
Kwestan Jamal Bawan Maleri /teikning
Kuratert av Bjørn Inge Follevaag
Utstillingens tittel kommer jeg tilbake til, men for denne utstillingen på Messen i Ålvik er det sentrale elementet Kwestans evige søken etter materialer å tegne og male på. Senest fiberduk brukt av rørleggere til baderom, der hun bruker indisk tusj på den ene siden og akrylmaling på den andre og skaper transparente fargesymfonier som er en lek for øyet. Men hun leker seg også med tykt håndlaget papir eller kalkerpapir når hun skaper kunst – alt sammen er materialer som har potensial i seg til å kunne transformeres til kunst. Slik jobber Kwestan med materialene og gir oss nye inntrykk av hva en billedflate kan være.
Enten Kwestan Jamal Bawan jobber med performans, maleri eller tegning er ordene tegn, tegning og terreng rimelig dekkende for hvilke faktorer som alltid repetitivt gjentar seg i hennes kunstneriske praksis. Jeg har tidligere snakket om hennes flerkulturelle bakgrunn og hvilke særskilte utfordringer det er å være – for Kwestans vedkommende – tverrkulturell, idet hun favner tradisjoner, kunnskap og levesett fra flere miljøer hun kjenner inngående.
Gjennom TEGN diskuterer Kwestan dette øde og ugjestmilde, men også fargerike, ørkenlandskapets symbolikk. Som opprinnelsessted for det som sterkest har formet henne, men også som det å ha blitt en gjest i sitt opprinnelige hjemland Kurdistan der hun og kulturen har gått hver sine veier. Men også tegnene fra det norske, fra likestillingssamfunnet hvor hun også med egne ord betraktes som en fremmed. Dette er fortellinger og historier fra en som er gjest i flere kulturer.
TEGNING står sentralt i også sentralt i hennes kunstneriske praksis. Streken gjentas, det abstrakte landskapet og de organiske formene repeteres i gjenkjennelige blyant, kullstift eller penselstrøk på alle de ulike medier kunstneren velger å uttrykke seg på. Kwestan eksperimenterer stadig med tegnemediet. Under koronasituasjonen valgte hun, som et eksperiment, å bruke tørkerull å tegne på. Men hun tegner også på kalkerpapir, på dyrt håndlaget kunstpapir, på kartong eller for den saks skyld ruller av tynn hvit membran som rørleggere bruker på veggene i baderom. Tegningene er gjenkjennelige uavhengig av hvilket medium hun velger å bruke.
TERRENGET framstår som et felles multiplum i hennes kunstneriske praksis – semi-abstrakt, organisk og formbevisst. Terrenget er ikke bare et ytre landskap, men symboliserer dikotomien mellom å ikke være helt tilknyttet hver av de to ulike kulturene hun hovedsakelig ferdes i. Det kan like gjerne være formasjoner i en norsk fjelldal som ørkenens sandnedslitte steiner og fjell. Det symbolske terrenget utvides når hun dessuten samler kvinnehår og fester de millimetertynne hårstråene med nål på tekstiler – eller som i denne utstillingen med fiksativ til papir. Med terreng og landskap som på et dypere plan dreier seg om det livet man gjennom tilfeldigheter mer enn noe annet er blitt gitt.